Tur til Dalen Hotell i Telemark

                                     August

Sommeren brått på hell,

plutselig tidlig kveld,

Varmen sitter fortsatt i,

stillheten råder vi har ingenting¨

å si

Bilder vi gjemmer og ser tilbake

på,

minner vi trenger når dagene blir

grå

Det er august 2011. Jeg står midt i mitt livs krise. Den verden jeg kjente og kunne kalle for min har plutselig forlatt meg. Jeg står i en storm jeg aldri har kjent maken til. Jeg higer etter morgendagen, men usikker på om den kommer .

Sørlandet er norges store sommer paradis. Her møtes nye og gamle kjenter på sine hytter som enten har gått i arv, nylig innkjøpt eller leiet for en gitt periode. For oss som bor her, fryder vi oss over folkemylderet som like plutselig hvert år inntar gatene våre. Og for dere som ikke bor her , og som muligens måtte lure.." Ja, vi lever hele året her. Og JA! vi har åpne butikker. Dette er et selvalgt ,fantastisk liv. Fritt for mas og jag. MEN , det må sies at undertegnede har ett behov for å komme seg utenbys innimellom. Nye impulser og opplevelser må til.

Som vanlig prater jeg meg helt bort.. Hvertfall, sommer , sol , mye folk, høy sesong og personlig krise.

Det begynner å roe seg i byen, jeg tar sjangsen på å komme meg vekk en tur. Sammen med min gode venninde Marianne, pakket vi min, fine og hvite Fiat 500.

Med knust hjerte og brustne fremstidsdrømmer i kofferten, satte vi kursen mot ærverdige Dalen Hotell i Telemark. Ønske om en spøkelses opplevelse eller to var selvfølgelig svært stor.

På fine innlandsveier gikk "Fia" på "to hjul " i svingene. Vi forsøkte å nyte litt flott natur på veien opp, det var nyttesløst. Jeg som ellers er sterkt plager av traumer bak rattet på en bil , kjørte som jeg aldri hadde gjort før. Det var mye jeg ville legge bak meg på denne turen, mye jeg ikke ville snu meg å se tilbake på. Jeg visste jeg var nødt, men jeg måtte lære meg å leve igjen. Bunnen var revet vekk under føttene mine, jeg måtte finne et fotfeste igjen. Det skulle jeg gjøre på Dalen Hotell.

Vi ankommer hotellet tidlig ettermiddagen. Vi kjører gjennom sentrum som innehar ca 5 butikker og du må passe deg for ikke å blunke for da har du gått glipp av det som kunne kalles sentrum.

Hotellet var virkelig en åpenbaring, flott!

Vi kjente sjeleroen komme smygende umiddelbart. Turen var så riktig så riktig, og så viktig!

Vi ble mødt av det søteste personell, imøtekommende og hjelpsomme. Hele huset var /er fyllt med ro og en herlig atmosfære. Nå var riktignok gjennomsnittsalderen på gjestene ca 93 år, og grått var den mest trendy hårfarge å se. Men vi hadde ikke søkt til Dalen for fart og spenning, vi skulle kose oss og bare tenke på oss selv.

Vi fikk et kjempe koselig hotell rom, riktig nok uten eget bad, men til gjengjeld hadde vi utsikt ut mot telemarkskanalen og mot en svært ivaretatt "hage".

Sengen var nydelig, og søvnen meldte umiddelbart sin ankomst. Vi trosset behovet, kledde oss om og bestemte oss for å ta resturangen i bedre øyesyn.

Selve resturangen var helt ok å se på, maten var nydelig. Helt fantastisk. Vi spiste så vi hadde probemer med å gå . Ordtaket "spis for å leve, ikke lev for å spise" passet absolutt ikke for oss disse dager.

Vi avsluttet kvelden i daglig stuen/ baren. Som sendt tibake til en svunnen tid satt vi i en Chesterfield salong og hørte piano toner strømme ut i rommet. Vi ventet nesten å høre tunge taft kjoler bevege seg diskre rundt. Om vi ikke så dem, kunne vi såklart kjenne deres nærvêr.

Vi tok kvelden og bestemt oss for å ha vår egen pysjames fest på rommet. Vi satt ute i den siste varmen kvelden kunne tilby denne dagen, og hørte fortsatt tonene fra pianoet. Hun avsluttet med de vakreste toner jeg kan tenke meg på piano " the river flows in you". Link fra you tube er lagt ved. Denne melodien kan ikke nevnes uten at den har mulighet til å bli hørt.

Med sarte toner som smøg seg forsiktig opp til rommet vårt ,fulgte endelig den befriende reaksjon på min egen triste tilværelse. En dør var lukket, men en ny ville åpne seg. Gleden over livet, det jeg har oppnådd, de jeg har mistet , alt fikk sin rettmessige plass den kvelden. Alt takket være toner som fungerer som en direkte tilkobling mellom hjertet, tårekanalene, minnene og hodet. Det åpnet seg en lang veg forann meg, en veg jeg hadde unngått så altfor lenge. Tiden var inne nå. Tid for ettertanke , tid for selvransakelse og tid for erkjennelse.

Jeg sov som et barn disse dagene, det var nydelig. Vi tok oss en tur for å utforske sentrum. Så voldsomt mye å bruke penger på var det ikke, kanskje like greit. For selv om hotellet er fantastisk, og maten ,har det sin pris. Når det er sagt var det vell, anvendte penger. Jeg har bodd dyrere og dårligere opp igjennom , og denne turen var ikke av de værste.

Jeg blir alltid fasinert av andre små byers måte å presangtere Byen sin på, hvordan appelerer butikkene til tilreisende? Kan vår by muligens lære noe. Uten ønske om å tråkke noen på tærne, må den lokale blomster butikken nevnes. For ett syn! For en vare presangtasjon for potensielle kunder.

Det skader heller ikke at huset er så godt ivaretatt og stråler i all sin prakt.

Vi tilbragte tre netter på hotellet. Og som tidligere nevnt, hadde vi både lest om og hørt det kunne befinne seg spøkelser her. Oppglødde og klar for litt spenning, så vi selvfølgelig spøkelser på hvert hjørne. Jeg hadde ikke sett dem om de så gikk tvers gjennom meg, men dog, spennende.

Siste natten fikk vi likevel oppleve et par uforklarlige hendelser. Mye mulig det var situasjonsbetont, og mange der ute har nok mange logiske forklaringer , men vi som var der holder oss til at vi fikk "besøk". Det gjør turen vår desto mer fullendt!

Selv om nettene forsiktig varslet om en forsiktig høst som kom luskende var den fortsatt varm. Vi hadde ikke vært plaget av tempraturen på rommet vårt. Ei heller viste gradestokken noen endringer. Men denne kvelden kom det en kulde smygende inn på rommet . Først tenkte vi ikke over at det ble kaldt, helt til jeg nevnte at jeg var nødt til å kle meg bedre selv om jeg lå under dynen. Marianne var enig, det var visst kaldt på rommet. Som sagt så gjort.

Marianne hadde med seg en pc på turen , og da vi gikk til middag denne kvleden var den blitt satt fra seg på gulvet, ikke slått av, den gikk direkte i hvile modus.

Vel tilbake på rommet, tar marianne pcèn opp i sengen. Hun rører ingenting ved den før hun trykker inn en tast for å oppheve hvilemodusen. Plutselig blir skjermen helt svart, den starter av seg selv igjen, men da er all hennes info vekk. Virus tenker du! Å nei, for hun var fjernet som bruker av sin egen maskin , men kunne komme inn som " gjest", men hennes egene lagrede "materialer" var vekk. Ja ja, det var ikke stort å gjøre med det. Men litt forskrekket ble vi jo. Rommet er like kaldt, pcen lever sitt eget liv, vi prater og ler og sier at ja , nå har vi opplevd det også . Da kjenner vi lukten av røyk som siver inn på rommet. Gammel, tung tobakksrøy. Det var såvidt vi ikke så Telemarkskanalen som en sydende gryte av damp som i beste Dracula stil inntullet hotellet. Skjult for de intetanede, mens vi ble satt 100 år tilbake i tid. Fantasien vår er det ingenting i veien med, og vi lot den få leve. Ikke løpe løpsk, men akkuratt nok til at vi fortsatt tror på at vi hadde besøk.

Lukten av røyk gjør at vi må se oss om. Vi åpner vinduene for å kjenne om det kommer utenifra. Den kjennes fortsatt kun i rommet. Ut på verandaen. Kanskje noen sto nede, under verandaen. Nei, ingen å se, ikke en eneste liten glo å skimte.

Vi lukker vinduene og lukten forsvinner gradvis. Oppspillte over hendelsen sovner vi , litt skremte, men mest glade. Vår tur til Dalen Hotell hadde gitt oss nok en grunn til å ikke la den bli glemt.